De fem diagnosene som er fjernet i Norge, Sverige og Finland:

F64.1 Transvestisme
F65.0 Fetisjisme
F65.1 Fetisjistisk transvestisme
F65.5 Sadomasochisme
F65.6 Multiple forstyrrelser i seksuelle objektvalgI tillegg har Sverige fjernet F64.2 Kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen. Danmark fjernet transvestisme og sadomasochisme som sykdomsdiagnoser henholdsvis i 1994 og 1995.

| 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10| Neste side >>

Norsk versjon publisert 22.8.2011. Oppdatert 12.10.2011

Litteraturgjennomgang av forskningsbasert kunnskap etter oppdrag fra Verdens helseorganisasjon WHO www.revisef65.org/forskning.html

Andre rapport fra Revise F65 levert til WHO 11.11.2011 www.revisef65.org/supportWHO.html

Av Svein Skeid og Odd Reiersøl

De fem diagnosene som er fjernet i Norge, Sverige og Finland (Revise F65, 2011b)
F64.1 Transvestisme
F65.0 Fetisjisme
F65.1 Fetisjistisk transvestisme
F65.5 Sadomasochisme
F65.6 Multiple forstyrrelser i seksuelle objektvalgI tillegg har Sverige fjernet F64.2 Kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen. Danmark fjernet transvestisme og sadomasochisme som sykdomsdiagnoser henholdsvis i 1994 og 1995.

Sammendrag

Den forskningsbaserte kunnskapen i denne litteraturgjennomgangen viser at sadomasochisme og seksualisert vold er to ulike fenomener. Fetisj/SM-gruppen er likeverdige samfunnsmessige bidragsytere og skårer likt med befolkningen forøvrig på selvkontroll, empati, ansvar, kjærlighet, likeverd, likestilling og demokratiske verdier. Det finnes ingen "typiske sadomasochister". Bortsett fra SM-orienteringen er sadomasochister som folk flest og representerer for eksempel ikke mer sykelighet enn befolkningen forøvrig. På denne bakgrunn bestemte helsemyndighetene at sadomasochisme (SM) ikke lenger skal benyttes som diagnose i de nordiske landene, blant annet fordi sykdomsstempelet bidro til å stigmatisere en vesentlig minoritet i samfunnet.

Norsk helsemyndigheter har inkludert fetisjister og SM-ere sammen med homofile i gruppen “seksuelle minoriteter”. Fetisj- og SM-orientering er liksom homoseksualitet for mange en del av identiteten som oppdages tidlig i livet og verken kan behandles eller velges bort. Selv om kjærligheten er usynliggjort i psykiatribøker, oppslagverk og dagspresse, forelsker sadomasochister seg og danner kjærlighetsbånd liksom andre og mange lever i etablerte økonomiske og følelsesmessige forhold.

SM-bevegelsen bygger på demokratiske verdier, men i motsetning til mange samfunnsinstitusjoner, er makten i et SM-samspill fleksibel. Det konkluderes med at samfunnet kan ha noe å lære av den deltagende måten SM-ere forhandler på i seksuelle og andre situasjoner. Samtidig må ethvert demokratisk samfunn vurderes utifra hvordan det behandler sine minoriteter. Kunnskapsbasert forskning tilsier at fetisjister og BDSM-ere ikke er noen ressurssvak gruppe i seg selv, men vi står ovenfor en marginalisert og sårbar gruppe som utsettes for forskjellsbehandling som ikke regnes som akseptabelt i befolkningen for øvrig. Seksualpolitiske reformer vil kunne ha helsebringende effekter og samfunnsmessig nytteverdi, ikke minst tatt i betraktning fetisj- og SM-gruppens ikke ubetydelige størrelse. Dertil kommer forbedret menneskerettslig situasjon i forhold  til økt rettssikkerhet, reell ytringsfrihet og mulig lovmessig vern mot diskriminering på linje med andre seksuelle identiteter som homofile og transpersoner.

Innledning og definisjoner

Denne gjennomgangen av forskningsbasert kunnskap om sadomasochisme (SM) er norsk versjon av en rapport som LLHs Diagnoseutvalg Revise F65 har skrevet på oppdrag av Verdens Helseorganisasjon i forbindelse med den forestående revisjonen av ICD, International Classification of Diseases fra versjon 10 til versjon ICD-11. Rapporten representerer en tverrfaglig samling av bidrag fra ledende forskere innen sexologi, psykologi, sosiologi, medisin og psykiatri, inkludert psykoanalytikere og kritisk tenkning fra historikere, filosofer, kunstnere, forfattere og representanter fra seksuelle minoriteter, samt rapporter, høringsdokumenter og vedtak fra offentlige myndigheter. Denne kanskje mest omfattende og oppdaterte studie som noensinne er skrevet om temaet sadomasochisme, vil også inneholde dokumentasjon på fetisjisme, transvestisme og transvestisk fetisjisme når den i løpet av høsten blir oversatt til engelsk og oversendt til WHO.

Begrepene “sadomasochisme”, “SM”, “S&M”, “S/M” og “BDSM” blir i denne rapporten brukt nærmest synonymt som betegnelse på et avtalt maktrollespill (“power exchange”) mellom samtykkende voksne (Reiersøl & Skeid, 2010).

Den østerrikske nevrolog og psykiater Sigmund Freud koblet begrepene “sadisme” og “masochisme” sammen til ”sadomasochisme” i 1938 (Moser & Madeson, 1996:23). Begrepet “BDSM” ble introdusert i 1991 som en motvekt mot begrepet “sadomasochisme” som mange assosierte med over hundre år gamle utdaterte sykdomsteorier (Wikipedia:a). Mens “sadomasochisme” ofte benevnes som “SM”, så innebærer akronymet “BDSM” en bredere definisjon av tre aktiviteter som kan forekomme, men ikke nødvendigvis alltid er til stede i sadomasochistisk praksis; “bondage og disiplin” (BD), “dominans og submission” (DS) og “sadisme og masochisme” (SM) (Ernulf & Innala, 1995; Reiersøl & Skeid, 2010).

Synonymt med “sadist” og “masochist”, bruker vi også betegnelsene “dominant” og “submissiv” (“underkastende”), “hersker” og “slave”, samt “utøver” og “mottager”. “Lærhomse” og “lærlesbe” bruker vi som betegnelser på homofile fetisj- og SM-orienterte menn og kvinner.

“SM-orientering” (Levitt et al., 1994:472; Vinæs, 1998:17; Wagenheim, ca. 1998; Moser, 1999b; Cutler, 2003; Hoff, 2003; Powers, 2007) brukes for å beskrive en persons legning, orientering eller interesse i forhold til sadomasochisme, SM, BDSM.

“Bondage” kan oversettes som binding, bindelek eller fangelek. “Spanking” betyr rising, oftest med hånden eller et lett redskap (Grønner Hanssen, 1992:199,202).

Ordene fetisjist og fetisjisme brukes noen ganger i denne rapporten. Sosiolog Bente Vinæs definerer fetisjisme som en seksuell orientering som innebærer lystfølelse ved syn, hørsel, lukt, smak eller berøring av bestemte gjenstander, klesstykker eller legemsdeler hos partneren (Vinæs, 1998:13)

Organisasjoner

LLH er Landsorganisasjonen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

LLHs Diagnoseutvalg Revise F65 arbeider nasjonalt og internasjonalt for å avskaffe stigmatiserende fetisj- og SM-diagnoser fra sykdomslista ICD, International Classification of Diseases. Deltagende organisasjoner er SLM-Oslo, SMia-Oslo, Wish Oslo, Ung BDSM og SMil Norge. Faglig ansvarlig er psykolog Odd Reiersøl.

SLM-Oslo (Scandinavian Leather Men) organiserer homofile fetisj- og SM-interesserte menn, i denne rapporten også kalt lærhomser.

SMia-Oslo er en undergruppe i LLH-Oslo som arrangerer lekestuer og arbeider seksualpolitisk for SM-ere og fetisjisters rettigheter.

Wish Oslo er undergruppe av LLH Oslo som arrangerer fester og andre arrangementer for kvinner med interesse for BDSM og/eller fetisj.

Ung BDSM er et utvalg i Skeiv Ungdom.

SMil Norge er en landsdekkende forening for sadomasochister og fetisjister.

Verken synd eller sykdom

I følge sexolog og historiker Vern Bullough (1928-2006), ble sadomasochisme verken betraktet som synd eller sykdom før den tyskøsterrikske psykiateren Richard von Krafft-Ebing publiserte boka “Psychopathia sexualis” i 1886 (Bullough & Bullough, 1977:210; Moser, 1999b; Bullough, 1997).

Krafft-Ebing introduserte etterhvert begrepene “sadisme” og “masochisme” etter forfatterne Marquis de Sade og Leopold von Sacher-Masoch. I brev til Krafft-Ebing protesterte Sacher-Masoch forgjeves over misbruket av hans familienavn (Moser & Madeson, 1996:22).

”Psykiatrien skulle ikke være dårligere enn den øvrige legevitenskap på slutten av attenhundretallet, og sykeliggjorde en rekke fenomener som tidligere nærmest var blitt ansett som personlige særegenheter”, skriver psykolog Svein Grønner Hanssen i den første, og enn så lenge, den eneste norskspråklige fagbok om sadomasochisme (Grønner Hanssen, 1992:122).

For å illustrere Bulloughs poeng om diagnosekåte psykiatere, så var Sacher-Masochs bok ”Venus i Pels” (1870) en prisbelønnet bestselger i sin samtid helt til Krafft-Ebing snaut 20 år senere koblet Sacher-Masochs navn til ”perversjoner”. ”Venus i Pels” ble etter dette ”redusert fra et kritikerrost mesterverk til en tabubelagt giftskapsroman” (Cavefors, 1994/2004:51).

Degenerasjon og dekadanse

Almås & Benestad påpeker at “på mange måter er psykologer, psykiatere og sexologer fremdeles preget av Krafft-Ebings måte å betrakte seksuelle tenningsmønstre (Almås & Benestad, 1997:478). Breslow skriver at mange av de mytene og misforståelsene om SM som det går "tretten på dusinet" av i dag, kan spores direkte tilbake til Krafft-Ebing og tidlige "skrivebordspsykoanalytikere" som brukte sykehistorier basert på Freudiansk teori for å beskrive sadomasochister som deprimerte, suicidale og farlige einstøinger (Breslow, 1999).

Perversjoner var ifølge Krafft-Ebing ”ethvert uttrykk (for det seksuelle instinkt) som ikke er i overensstemmelse med naturens hensikt, nemlig forplantningen” (Krafft-Ebing, 1906; Almås & Benestad, 1997:478). Samtidig er det åpenbart at Krafft-Ebings “vitenskap” om farene ved masturbasjon og viktigheten av seksuell avholdenhet var blåkopi av kristne dogmer opprinnelig formulert av kirkefedre som St. Augustin og Thomas Aquinas (Bullough & Bullough, 1977:23,34,35,207). 

I dag vet vi at Kraff-Ebing hypotese om sadomasochisme som en ondskapsfull perversjon (Krafft-Ebing 1886/1995:26) bygget på kriminelle overgripere, behandlingstrengende pasienter, (Stekel, 1965; Weinberg, 2006:18; Breslow, 1999) og Bénédict-Augustin Morels pseudovitenskapelige degenerasjonsteori om moralsk dekadanse (Morel, 1857; Krafft-Ebing 1884:6; Bullough & Bullough, 1977:207; Hermundstad, 1999:66; Pick, 1989).

Selv om Freud forkastet Morels og Kraff-Ebings degenerasjonslære til fordel for sin egen psykoanalyse, ble degenerasjonsdoktrinen ifølge Sulloway (1979:297), lenge opprettholdt som et sideordnet begrep av mange teoretikere, Freud inkludert, samtidig som Freud fastholdt og videreutviklet Krafft-Ebings perversjonbegrep (Freud, 1905/1995:242).

Den norske psykologen Gunvald Hermundstad beskriver hvordan Krafft-Ebings videreutvikling, popularisering og spredning av degenerasjonslæren førte til at en rekke mennesker som tidligere var betraktet som sunne, ble stemplet som syke. Eugenikk, rasehygiene, arvehygiene og senere nymoralisme er ektefødte barn av degenerasjonsteorien som også i Norge blir og har blitt brukt mot rettighetene til blant annet kvinner, etniske og ”dekadente” seksuelle minoriteter (Hermundstad, 1999:53,60; Warg, 2005).

Den medisinske språkbruken i degenerasjonslæren skapte ifølge Hermundstad en avstand til det å se andre som medmennesker. Gjennom å definere f.eks. etniske og seksuelle minoriteter som ”fremmede”, helt annerledes ”oss normale”, klarte psykiaterne å skape en avstand som muliggjorde stigmatisering, utstøting og overgrep (Hermundstad, 1999:68).

Etter 1933 ble degenerasjon en del av nazi-ideologien (Shorter, 1997:102; Hermundstad, 1999:62). De første sosiale sirkler av heteroseksuelle sadomasochister i USA kan spores tilbake til seksuelle flyktninger fra 30-årenes nazi-Tyskland (USA Today, 2002).

Dobbelt pervers 

Mens rasehygiene var en høyreorientert sosialpolitisk ideologi, målbar også den politiske venstresiden meninger om at visse mennesketrekk var mer høyverdige enn andre (Hermundstad, 1999:64,65).

Sentralkomiteen i Arbeidernes Kommunistparti, AKP(m-l), kom så sent som i 1979 med et “Framlegg til fråsegn om homofili” der homoseksualitet ble beskrevet som “borgerlig dekadanse” og et “uønsket seksuelt avvik” (Fellesrådsavisa, 1984). Mens SM-praksis blant lesbene i homoorganisasjonen LLH ble utskjelt av Kvinnegruppa Ottar som “uhørt dekadanse”, (Klassekampen, 1996) ble LLHs undergrupps SMia-Oslo nektet adgang til 8. mars-toget i 1997 (Revise F65, 2004b).

Etter mønster av den amerikanske kvinneorganisasjonen NOW, National Organization for Women, vedtok den norske Kvinnefronten på sitt årsmøte i 1997 å "bekjempe SM-ideologiens rettferdiggjøring og forherligelse av overordnings- og underordningsforhold." Tidligere er åpne SM-lesber frosset ut av foreningen. Ironisk nok fjernet NOW to år senere fullstendig sin tidligere fordømmelse av SM-lesber og "verdsetter nå det store mangfoldet av temaer og erfaringer som påvirker kvinners liv” (SMia-Oslo, 2002a; Wright, 2006).

Seksualmoralsk hierarki

I tråd med degenerasjonsteoriens elitetenkning og seksualmoralske hierarki, observerte, kulturantropologen og kjønnsforskeren Gayle S. Rubin Ph.D. at seksuelle identiteter er rangert i et hierarkistisk system med monogame gifte heteroseksuelle øverst og sex-arbeidere, sadomasochister, fetisjister og transpersoner nederst. De som er på toppen av hierarkiet er priviligerte, mens de på bunnen blir stigmatisert og straffet (Rubin, 1984/1993).

Den svenske lesbiske fotografen Elisabeth Ohlson, som arrangerte utstillingen Ecce Homo i Oslo Rådhus i 1999, uttalte at "Lærhomser, transvestitter og hiv-positive er de grupper som har lavest status av alle. Derfor har jeg valgt dem i mine bilder". “Bildet Veropet (se side 7), der Jesus er omkranset av fetisjister og sadomasochister, er min favoritt”, uttalte hun på den siste omvisningen i rådhuset 30. mai 1999. “I homomiljøer forekommer det at man rangordner hverandre. Og da havner lærhomser og transvestitter langt ned i hierarkiet, ettersom man skammer seg over dem som man ikke anser burde være en av oss”, sa Ohlson (Ohlson, 1999).




| 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10| Neste side >>

<<Home