Av Svein Skeid,
SMia-Oslo
Diagnoseutvalget ReviseF65
November 2005

Gaysir.no har gående en lengre SM-debatt der en del vanlige myter og fordommer kommer for en dag. Blant annet ble det forhold at sadomasochisme fremdeles er en diagnose i sykdomslista til Verdens helseorganisasjon, brukt til å karakterisere SM som en “personlighetsforstyrrelse”. Flere av debattantene følte dette som et angrep på dem selv, og debatten ble til tider svært personfokusert. Nedenunder vil jeg skissere en del av de vanligste myter og fakta om SM.

Å trykke psykiatriens diagnoser ukritisk til sitt bryst kan være et stort feilgrep. Psykiatriens skrivebordsteorier har gjennom historien ført til groteske overgrep overfor grupper og enkeltmennesker, blant annet på grunnlag av rase, kjønn og homofil orientering. Se blant annet Psykiatriens historie (Hermundstad 1999).

Det er etter min oppfatning et tankekors at seksuelle overgrep som for eksempel voldtekt, ikke diagnostiseres som seksuelle problemer, mens frivillig samtykkende aktivitet sykeliggjøres.

Psykiatrien er en ung vitenskap. Det de mangler i forskningsbasert kunnskap, tar de dessverre ofte igjen i arrogant påståelighet. Den amerikanske psykiaterforeningen er her et hederlig unntak, og beskriver i sin diagnoseliste DSM-IV, hvordan normalitet på seksualitetens område er kulturavhengig, og at psykiatrien må ta høyde for det. Foreningen tok i 1994 konsekvensen av nyere forskning, og friskmeldte fetisjisme og sadomasochisme, så lenge det ikke fører til betydelig funksjonstap psykisk, fysisk eller sosialt.

Det faktum at noen land, blant annet Danmark, har fjernet diagnosen, mens andre beholder den, er vel argument nok for at diagnosene ikke er noen absolutt sannhet. Det finnes ikke lenger én rett måte å lese psykiatri-bibelen på. Derfor kan det kanskje være på sin plass med litt ydmykhet fra de som dømmer andre med hånden på diagnoseboka. Norsk forening for klinisk sexologi støtter LLH og ReviseF65 i arbeidet med å fjerne diagnosene. Det samme gjør homofile og lesbiske legers forening og den internasjonale lesbe og homse-organisasjonen ILGA.

Mer og mer materiale viser at de mer enn 100 år gamle teoriene ikke holder vann. Psykiatrien er på gli. Land etter land, endrer og fjerner de mest urimelige påstandene i sine nasjonale oversettelser av ICD-10 (International Classification of Diseases).

Jeg vil i det følgende ta for meg noen av de vanligste forestillingene som sm-ere møtes med, og besvare en del ubesvarte spørsmål i SM-debatten på Gaysir.

Er SM en legning?

Det amerikanske Kinsey-instituttet regner med at mellom fem og ti prosent av befolkningen praktiserer en eller annen form for sadomasochisme. I følge verdens største sex-undersøkelse, gjennomført av Durex i 2004 med mer enn 350.000 spurte i 41 land, tenner mellom 15 og 45 (!) prosent på ulike former for bondage og SM. Antagelig har mange nordmenn et snev av sadomasochisme i sitt seksuelle spekter uten at de definerer seg som sadomasochister. Det kan være en glidende overgang fra elskovsbitt eller å bli holdt fast av partneren, via kjærlige klaps, kiling og klyping til bindeleker, rising eller erotisk pisking. www.revisef65.org/antall.html

Er fetisjisme å tenne på døde ting?

SM er ingen sport. Men liksom de fleste idretter, representerer sadomasochisme kanskje noe som opprinnelig var rått, brutalt og voldelig, men som er blitt mer lekende enn grusomt, pirrende istedet for destruktivt, der samarbeid har erstattet fiendskap.
Percy Grainger, australsk komponist.

Samfunnet arbeider for å bekjempe generell vold og undertrykkelse. At sex er inne i bildet gjør det vel ikke automatisk fritt for kritisk blikk?

At man finner en sammenheng mellom SM og barndomstraumer, er vel ikke direkte overraskende hvis man forsker på pasientmateriale. Slik har man “funnet ut” at både SM-ere og homofile er syke. Forholdet er påpekt av homobevegelsen [les Karen Christine Friele] de siste tredve år, og førte i sin tid til at homo-diagnosen ble fjernet. Dersom slike skader faktisk forårsaker SM, er det undelig at diagnosen ikke er mer i klinisk bruk enn det den faktisk er. Like merkelig er det at forskere ikke klarer å finne mer sykelighet i gruppen enn ellers i befolkningen (snarere tvert imot). De fleste sm-ere har hatt en normal barndom og oppvekst, og mange kommer fra familier der seksualitet ble diskutert fritt og åpent.

SM, spenning og mestring

Giddens, A. (1990). The consequences of modernity. Stanford University Press. Stanford.
Giddens, A. (1991). Modernity and self-identity. Self and society in late modern age. Stanford University Press. Stanford.
www.idrottsforum.org/articles/breivik/breivik041214.html

Er SM selvdestruktivt eller skadelig for kropp og sjel?
Mye forskning gjenstår for å forklare den glede, energi, spenning og positive helseeffekt mange opplever ved sadomasochistisk samspill - eller "power exchange" som det kalles på engelsk. I motsetning til skadelige overgrep, er SM en frivillig og samtykkende aktivitet som produserer lystfremmende hormoner. SM-ere fyller ikke opp norske akuttavdelinger. Paradoksalt nok er SM relativt trygg sex som det verken blir barn eller kjønnssykdommer av. Liksom i mange sportsgrener er en også i sm avhengig av fortløpende kommunikasjon med en partner en har tillit til. ”Sikker, sunn og samtykkende” har i over 20 år vært et internasjonalt akseptert moral-etisk verdigrunnlag for SM-bevegelsen. Opplæring og utdanning i sikkerhet er en vesentlig del av seriøs SM (www.revisef65.org/sikker.html).

Sm, fetisjisme og bondage har mange muligheter i seg til sikrere sex fordi sm stimulerer mange nervebaner og tar hele kroppen i bruk som erogen sone. Mulighetene for seksuell variasjon er mange uten noen fare for hiv-smitte.

I sm tas hele kroppen i bruk som erogen sone og helsebringende endorfiner stimulerer balansen mellom lyst og smerte. Det er de samme endorfiner som produseres ved positive følelser i idrett, sport og religiøse opplevelser. Liksom i sport og idrett skal vevet varmes gradvis opp for å oppnå maksimal glede og unngå skader.







1 2| siste side>>

<<Home